På spor av et hellig lys i mørket

 – Dette har vært morsomt, svarer alle som har vært med når jeg spør hvordan det har vært på kirkefestivalen. – Spesielt det å lære nye ting, å lære å samarbeide, og å bli kjent med andre, forteller tre av medlemmene på dramagruppa, Tiril Amalie Johansen, Hannah Richardsen og Kristina Sofie Solheim fra Kanebogen menighet. De står og gjør seg klar til gudstjenesten, Kristina spiller rollen som eselet, og nesen må derfor males.

Samarbeid er nødvendig å lære når så mange grupper skal lage én felles gudstjeneste. I tillegg til dramagruppa var dansegruppa, sanggruppa, lyd/lys-gruppa og matgruppa, som også hadde ansvar for nattverd og bønn, med på å skape gudstjenesten.

Bak lydmiksepulten sitter Kristian Normann Svendsen fra Skånland, Andreas Hyttebakk Paulsen og Hannah Skavhaug fra Kvæfjord. De har lært om lydteknikk, slik de ville. – Den laveste tonen er 20 Hz, forteller Andreas. Kristian sier at det er litt spennende om de greier å gjøre alt rett på gudstjenesten, det er jo så mange knapper å holde styr på.

Men likevel, selv om de sier at de er litt nervøse, er det den gode stemninga og gleden over at det først og fremst er gøy å være med på kirkefestivalen, som vises. Både i dramagruppa og i lydgruppa. I dansegruppa har de hatt ei utfordring, riktig nok:

– Danseinstruktøren falt og slo seg, så han kunne ikke være her mer, men det kom en annen og lærte oss en ny dans, forteller Karoline Steffenrem fra Ibestad menighet. Ibestad menighet hadde fire deltakere på festivalen. Til sammen var de 36, et stort antall når man tenker på at det er første gang kirkefestivalen arrangeres.

Kirkeklokkene ringer. De trådløse mikrofonene er testet, alle finner plassene sine. Hilde Fylling, presten som har det liturgiske ansvaret, er spent.

– Dette går strålende. Ungdommene er fantastiske. De har lært om gudstjeneste og nattverd, og om de forskjellige retningene i gudstjenesten, fra Gud til oss, og fra oss til Gud. Det er klart jeg er spent, men når vi har hatt to generalprøver tror jeg dette skal sitte, sier presten.

Og det gjør det. I ei fullsatt kirke viser 12-åringene hva de kan og hva de liker å gjøre, og de gjør det som en gudstjeneste. De formidler hvordan Jesus er et lys i mørket, og at vi kan være hverandres lys. Og da gjør det ingenting at eselet må le litt når Josef og Maria kommer til stallen. Et alminnelig dramastykke og en alminnelig sang, ja, det å styre røykmaskinen ved englekoret, blir ei hellig handling i gudstjenesten. Vi får også ta del i det hellige fellesskapet i nattverdsmåltidet.

I kirkeparken tennes det fakler som deles ut, og det serveres gløgg og pepperkaker. Alle snakker om den gode opplevelsen. Konfirmantene er tydelig imponert, og skulle gjerne gått i 7. klasse igjen slik at de kunne blitt invitert med på en slik festival. – Alle gudstjenestene skulle vært sånn, sier konfirmantene fra Harstad menighet. De voksne virker enige.

Så er vi inne i det nye kirkeåret, adventa er i gang. Vi fortsetter i den alminnelige hverdagen og de tradisjonelle juleforberedelsene, men vi tar det hellige med oss. Vi er …

På spor av det hellige.