Om å være sett og verdsatt

Som trener for Flatåsen Lions har Helge Gudmundsen blitt godt kjent med fotballspillerne. - Først så jeg bare diagnoser, en gjeng med diagnoser, men jeg har lært meg å se hele mennesker, forteller han i foredraget «Sett og verdsatt», hvor han deler sine erfaringer.

Onsdag holdt han foredraget sitt både på Rå videregående skole og i Harstad kirke. Både Harstad menighet, Kultur i Troms, Harstad idrettsråd og «På spor av det hellige» hadde gått sammen om å invitere ham til kirka, hvor rundt 50 personer møtte opp for å med seg foredraget.

Gudmundsen tok oss med på treninger og på turneringer, med små fortellinger om de spesielle personlighetene. Om han med Downs syndrom som hadde bestemt seg for å score mål, men da han endelig hadde sjansen, tok keeperen ballen fra ham. Ubeskrivelig skuffelse - han snudde seg, og bøyde seg ned med hendene på lårene. Da skjøt keeperen ballen rett i rompa hans, så ballen spratt tilbake, i stanga, og i mål. Full jubel.

Andre sterke historier forteller om funksjonshemmede ungdommer som ikke vil, ikke tør eller ikke er med, fordi de er redd, eller rett og slett fordi de ikke blir sett av treneren eller de andre på laget. Når de da får ei helt enkel oppmerksomhet, som det å få ei pasning fra en medspiller, føler de seg sett og kan dermed føle seg som en viktig del av fellesskapet. Og særlig når det er ei målgivende pasning.

Og ikke minst da Helge fortalte at en som kom til laget, som ikke hadde språk og som ikke visste hva fotball gikk ut på før han begynte, fant en trygghet fordi han ble sett og verdsatt på fotballaget. På et spillermøte kom han med sitt første ord, da han skulle si hvilket nummer han ville ha på trøya. Iiij, iiije, iiije, fiiije! Tryggheta bidro til å bryte en barriere, slik at han var i stand til å uttrykke et ønske, for første gang muntlig. - Det er en større opplevelse som trener, enn hvilken som helst seier i en fotballkamp, sa Helge.

 På fotballaget for funksjonshemmede er det flere som kan komme til trener Helge, som de kaller for verdens beste trener, for å gråte litt på skuldra hans. De kan ikke stenge følelsene inne, og ikke legge lokk på dem. Men hvem er det egentlig som er funksjonshemmet? Er det ikke en hemning å måtte skjule sine egentlige følelser?

Helge Gudmundsen fortalte med varme og kjærlighet om sine fotballdisipler, om hvordan de vokste på at han tok seg tid til å se dem og til å verdsette dem. Hvordan det førte til at utviklingshemmede utvikler seg. Det utfordrer oss, ikke bare i møte med funksjonshemmede, men også når såkalt funksjonsfriske spiller fotball - eller når vi er sammen uten å spille noe i det hele tatt. I klassemiljø, i nabolag og i kirka.

Svein Ludvigsen, fylkesmann i Troms, kom med direkte utfordringer med sin appell etter foredraget. - Kan du, og kan jeg, bidra til små gleder i andres liv? var blant de mange spørsmålene han stilte til «deg og meg».

Det handler om å se hverandre, slik som vi er som hele mennesker, å verdsette hverandre, å gjøre hverandre gode og å sette pris på at andre gjør oss gode.

Som med sangen «Himlen i min famn», der Signe Pande og Runa Bergsmo bidro til at sangen til Lindis Haugan ble ekstra vakker.

«Lys i mørket» var også en tittel for dette adventsarrangementet, og det å se hverandre og verdsette hverandre, kan virkelig lyse opp i mørke sinn.

Tusen takk til Helge Gudmundsen. Til oss andre: Lykke til med å ta utfordringen.